Sporveien årsrapport 2020

Siden mars i fjor har det vært mye hjemmeskole. Den litt over- fylte bussturen ned til skolen har blitt byttet ut med gåturer med noen få utvalgte venner, Netflix og alt for mange timer for seg selv. For Alexandra har 2021 vært tøffere enn det var da pandemien først brøt ut. Det tærer på motivasjonen, så mye at det har fått henne til å tenke annerledes om tiden etter videregående. – Nå gleder jeg meg bare til å bli ferdig. Jeg skal fullføre, men jeg må ha et friår etterpå for å gjøre noe som er litt mer lystbetont. For ungdommene som er vant til å reise på kryss og tvers rundt om i byen for å møte venner, har hverdagen blitt en helt annen enn den de så for seg. Avlyste fotballtreninger, stengte butikker og ingen fester å dra til. De savner å sette inn øretelefonene, lene seg tilbake og høre på musikk mens de blir fraktet fra ett sted til et annet. Bortsett fra skolen noen dager i uken skal de ingen steder nå. Selv om det er færre folk på stasjonene og rushtiden knapt eksisterer lenger, ruller arbeidsdagene videre for de fleste sporveisfolk. Det er likevel mer enn passasjerene som mangler. Lasse Bye påT-banens verksted på Ryen savner også det sosiale. For dem er lunsjen klokka ett på natta et viktig samlingspunkt. Da feirer de bursdager, spiser mat og har tid til å snakke med hverandre. Andre natteravner på Ryen har kanskje kjent lukten av grillmat sive fra verkstedet enkelte sommernetter. – Det er kanskje litt rart for noen, men vi lever på natta og det er hyggelig å finne på noe i lunsjen. Vi griller sammen eller spiser kake når noen skal feires. Jeg har spist mye marsi- pankake mens andre ligger og sover, sier Lasse og ler. For driftslederen og hans kolleger har det siste året vært stusslig sosialt sett. – Men vi prøver å gjøre det beste ut av det. Det kan jo bare bli bedre, sier han. En usynlig del av samfunnet I kriseåret 2020 har kollektivtrafikken gått som normalt. Sett bort ifra noen færre avganger i mars for å ha mannskap i beredskap i tilfelle smitte, har ikke byens puls hoppet over noen slag. I likhet med tidligere år, har Sporveien levert de avgangene de har sagt de skal gjøre, takket være et velfungerende, nesten umerkelig, system. For Lasse på verkstedet er det positivt når ingen tenker over jobben de gjør. Når vognene forlater verkstedet om morgenen skal passasjerene ta det for gitt at de er i god stand. – Vi er en usynlig del av samfunnet, i hvert fall vi som jobber på natta, sier han. Men selv om det er få som faktisk er oppe på natta og ser den jobben som gjøres på verkstedet, føler han seg likevel sett, både av andre i Sporveien og i samfunnet for øvrig. Han satte stor pris på å få besøk av ordfører Marianne Borgen i Oslo kommune for en stund tilbake. – Det var hyggelig med litt oppmerksomhet, sier han. Også kongefamilien har lagt merke til jobben de ansatte i Sporveien har gjort for å holde hjulene i gang i korona­ pandemien. I januar møtte Kronprins Haakon noen av dem som har stått på hver eneste dag for at samfunnet ikke skal stoppe opp i krisen. Han ville høre hvordan arbeidsdagen har vært for hverdagsheltene det siste året. – Kollektivtrafikken er utrolig viktig i en by som Oslo. Det er en av livsnervene i samfunnet vårt. Det er har vært et spesielt år, hvor mange har stått i en krevende situasjon. Jeg synes det er imponerende hvordan alle som jobber i Sporveien har klart å opprettholde tilbudet på en trygg og god måte. Det har krevd en skikkelig innsats fra mange mennesker, sa kronprinsen etter besøket på Holtet. T-banefører Lamya, som selv ikke tenkte over T-banens betydning for byen før hun begynte å jobbe der, tror flere har fått øynene opp for de usynlige, samfunnskritiske yrkene som mange tar for gitt. – Jeg tror samfunnet trengte en pandemi for å sette mer pris på undervurderte arbeidsgrupper, sier hun. Tror passasjerene kommer tilbake Da statsminister Erna Solberg gikk på talerstolen i mars i fjor og ba nordmenn stå sammen ved å holde avstand, var det få som skjønte omfanget av krisen og hvor langvarig den skulle bli. Ett år etter sprer viruset seg fortsatt i befolkningen og hverdagen vi trodde skulle komme tilbake lar vente på seg. I løpet av året som har gått har det meste blitt annerledes enn det vi hadde tenkt. Sykepleier Frode, som bruker reiseveien til å høre på låter koret skal synge på neste konsert, har ikke vært på korøvelse på mange måneder. Lamya, som liker å jobbe morgenskift fordi det gir henne mer tid til å danse på fritiden, har byttet ut en dansesal full av folk med en ensom stue. For Johannes og Alexandra lever drømmen om en ordentlig russetid ennå. De planlegger som om det skal skje. Russebukser er bestilt og russebussen er straks klar til å rulles ut i løpet av våren. 18 Årsrapport 2020 Del 1 | ANNERLEDESÅRET