Sporveien årsrapport 2020

Årsrapport 2020 15 ANNERLEDESÅRET | Del 1 Mot slutten av februar 2020 skjønte sporveissjef Cato Hellesjø at noe var i gjære. Nyhetene om det mystiske koronaviruset spredte seg raskt fra Kina og ut i verden. Nå rykket det stadig nærmere Norge. To uker før statsminister Erna Solberg gikk på talestolen 12. mars og stengte landet, satte Sporveien krise- stab og opprettet en beredskapsgruppe. – Vi startet på noe vi ikke visste hvordan ville utvikle seg. Selv omvi er trent på beredskapssituasjoner hadde vi ikke en plan liggende i skuffen for hvordan vi skulle løse en pandemi, sier han. Det han og resten av beredskapsgruppen derimot visste, var at Sporveien er nødvendig for å få samfunnet til å fungere. De måtte holde hjulene i gang. Smittet til det motsatte er bevist En av dem som har vært avhengig av Sporveien for å komme seg på jobb, er Frode Riseggen. 52-åringen bor på Toppåsen i Søndre Nordstrand og jobber som anestesisykepleier på Ullevål sykehus. Når vi møter ham utenfor sykehuset, er han akkurat ferdig på dagvakt og er kledd i grønn operasjonsuniform og lang, hvit frakk. Selv om det er kaldt, er den sure februarvinden likevel et kjærkomment avbrekk. Som sykepleier på akutt- mottak er han vant til å ha det varmt når han jobber. I tillegg til uniformen, har han på seg en blyfrakk for å beskytte seg mot strålene fra røntgenapparatet. Det er varmt, men med smittevernsutstyr er det enda varmere. Når pasienter ikke kan gjøre rede for seg behandles de som smittet av korona­ viruset frem til det motsatte er bevist. For Frode og kollegene betyr det at de må ha smittefrakk, munnbind og hette utenpå blyfrakken. – Det er slitsomt. Svetten renner oppover, sier han. Han ler, men selv for en med over tjue års erfaring har det vært en ekstra påkjenning å jobbe med de akutte tilfellene når smittevernet skal ivaretas. Heldigvis er både han og kollegene hans på sykehuset ved godt mot. Det har de vært siden dag én, forteller han. – En skulle nesten tro det var litt mer depressiv stemning etter hvert, men det er utrolig hva folk klarer å mobilisere. Vi vet at vi må stå i dette og er flinke til å motivere hverandre. Det er helt fantastisk. Det tar på å jobbe tett på smitten. Frode har tatt imot alvorlig syke pasienter og sett hvor dramatisk sykdommen kan utvikle seg. Ikke alle han har møtt har overlevd. Det går inn på en, og anestesisykepleieren har stor respekt for viruset. –Vi er nødt til å få bukt med dette så fort sommulig, sier han. For å komme seg til jobb må han bruke T-bane og buss. Turen fra der hvor han og samboeren bor med de to hundene Stella og Tristan tar tre kvarter. Han er takknemlig for at kollektivtrafikken har gått som vanlig i pandemien. – Kollektivtrafikken har vært helt avgjørende for at jeg skal kunne gjøre jobben min. I starten var kanskje ikke folk like flinke til å bruke munnbind og holde avstand, men alvoret gikk fort opp for de fleste. Jeg føler meg veldig trygg på vei til jobb, sier han. «Kollektivtrafikken har vært helt avgjørende for at jeg skal kunne gjøre jobben min. I starten var kanskje ikke folk like flinke til å bruke munnbind og holde avstand, men alvoret gikk fort opp for de fleste. Jeg føler meg veldig trygg på vei til jobb.» - Frode Riseggen Cato Hellesjø Frode Riseggen