Sporveien årsrapport 2021

Del 1 | OM SPORVEIEN 14 Årsrapport 2021 – Det var helt stille i gatene. På to timer kunne jeg kjøre med én passasjer. Det var som å kjøre i en spøkelsesby. Ikke akkurat det jeg så for meg jobben skulle være, sier Amalie Wanberg Nordli. 25-åringen fra Levanger i Trøndelag startet som trikkefører i Sporveien på deltid høsten 2020, et halvt år inn i pandemien. I starten kjentes det ut som hun var med på en prøvetur som varte i mange måneder. Kanskje ikke så dumt for en nybegynner, men for en sosial trønder har det første halvannet året i ny jobb vært en reise i opp- og nedturer. – Det er en grunn til at jeg ble trikkefører. Jeg er så glad i folk! Du får en helt egen kontakt med byen og alle menneskene som bor her. Det er mye morsommere å kjøre en full trikk enn en tom en. Det har vært noen ensomme turer. Savner smilene Det er ikke bare Amalie som har savnet folkemengder og stilt seg det samme spørsmålet: «Når skal dette ta slutt?» Forventningene til 2021 var store. Etter at den første vaksinen ble satt i romjulen, hadde nok de fleste sett for seg det nye året med færre restriksjoner. Det startet motsatt. Rødt nivå på ungdomskoler og videregående, ingen besøk og alle idretts- og kulturarrangement ble avlyst. Det var bare å holde seg på hjemmekontoret en stund til; for de som kunne det. I Sporveien er det mange som gjennom hele pandemien har vært ute i samfunnet og sett hva smitterestriksjonene gjør med en by. – Du merket det veldig godt, sier Amalie. – Fra en dag til en annen endret alt seg. Det var veldig merkelig. Etter å ha vært med på noen av dem, foretrekker hun lettelser i restriksjonene. Når folk kan kaste munnbindet og stå tett synes hun det er gøy å kjøre trikk. For en som ikke kan snakke med passasjerene sine, har det mye å si at du kan se smilet deres. Særlig i helgene. Når hun kan kjøre festglade folk rundt i byen, nesten som en partytrikk for folk som endelig kan komme ut av hjemmene sine igjen, blir hun glad. Det samme blir bussjåfør Milos Masik i Sporveiens datterselskap Unibuss. I femten år har han kjørt buss i Oslo, og det er det beste han vet. Flere ganger i intervjuet stopper han og sier at han vil reklamere for yrket. Han har vært glad i buss siden han var barn. Tenk å få gjøre det han liker aller best og i tillegg få betalt for det. – Jeg skal kjøre buss til jeg går av med pensjon, sier han. Han har sett hvordan antall passasjerer har svingt i takt med restriksjonene. Først ned, så opp, ned igjen, kanskje litt opp igjen? Og så ned. Han har mistet tellingen. Det som betyr noe, er at han har kjørt buss uansett. Han er veldig glad for at tilbudet ikke har blitt redusert under pandemien. Alle rutene har gått som planlagt, for å frakte de som må reise kollektivt. – Med så få passasjerer som det har vært til tider, kunne det fort blitt kuttet ned på antall avganger. Jeg er veldig glad for at det ikke ble gjort. Ved å opprettholde alle avganger har det vært mindre trengsel for de passasjerene som har reist og jeg har hatt en jobb å gå til, sier han. Flere ganger i løpet av pandemien har han kjent på yrkesstoltheten. Ikke minst, takknemligheten for å ha en jobb. – Jeg må reklamere litt igjen. I usikre tider, når folk mister jobbene sine, er jeg veldig glad for å ha en stabil jobb å gå til med sikker inntekt. Det er trygt å være bussjåfør, sier han. Bråstans De siste tjue årene har det gått én vei for kollektivtrafikken i Oslo: oppover. Stadig flere har valgt buss, bane eller trikk når de skal på jobb, dra på besøk eller ta for seg av det Oslo har å by på. I en by med store, grønne ambisjoner har det vært en gledelig utvikling at flere og flere lar bilen stå. – Når tilbudet har vært bra har det vært enkelt for folk å reise kollektivt, sier konsernsjef i Sporveien, Cato Hellesjø. Han er opptatt av det, at det skal være et lett valg å sette seg på bussen i stedet for i bilen. De siste årene har flere avganger vært oppskriften på flere passasjerer. Ifølge en reisevaneundersøkelse gjort av analysebyrået Barcode, som også står bak Norsk «Det er en grunn til at jeg ble trikkefører. Jeg er så glad i folk! Du får en helt egen kontakt med byen og alle menneskene som bor her. Det er mye morsommere å kjøre en full trikk enn en tom en. Det har vært noen ensomme turer.» Amalie Wanberg Nordli

RkJQdWJsaXNoZXIy NTYyMDE=