OM SPORVEIEN | Del 1 Årsrapport 2021 17 Kundebarometer ved BI, sier over 70 prosent av respondentene at de reiser kollektivt fordi det er den mest effektive måten å reise på. Men så, 12. mars i 2020 sa det bråstopp. Fra å oppfordre folk til å reise kollektivt, måtte man be folk om å holde seg hjemme. Passasjertallene stupte og ute i gatene kjørte førere som Amalie og Milos med nesten tomme vogner og busser. Fra å se en jevnt stigende kurve i antall passasjerer, har grafene Hellesjø har fått på pulten sin de siste to årene lignet mer på urolig sjø enn stødige trikkeskinner. – Det har vært en berg-og-dal-bane. I perioder med mindre smitte og færre restriksjoner har det sett lovende ut. Både på buss, trikk og T-bane har mange passasjerer vært raske tilbake når det har vært lettelser i samfunnet, forteller sporveissjefen. Etter nok en lang vinter med strenge tiltak, var det ikke bare vårsola som fikk det til å se lysere ut da sommeren nærmet seg i fjor. Med stadig flere vaksinerte og mindre smitte komflere og flere tilbake til kollektivtrafikken. Da Regjeringen opphevet kravet om en meter avstand 25. september og ønsket en normal hverdag velkommen tilbake, var antallet passasjerer nok en gang på en stabil kurve oppover. – Høsten 2021 så veldig bra ut. På det meste var Sporveiens transportarter oppe i over 90 prosent av 2019-tallene. I november, da meldingene om en ny og mer smittsom virusvariant kom, snudde det brått igjen. Passasjertallene viser tydelig at folk hørte på myndighetene og ikke reiste kollektivt da samfunnet stengte ned igjen like før jul, forteller Hellesjø. – Ikke nå igjen En av dem som har latt restriksjonene styre reisevanene, er juristen Camilla Kløv. Hun bor på Nordstrand og jobber som seniorrådgiver i HR-avdelingen i Statistisk sentralbyrå. Vanligvis reiser hun med trikken fra Bråten og ned til sentrum hver dag, men det var før. Siste gang hun kjøpte månedskort var på vei til jobb torsdag 12. mars 2020. Hun fikk bruk for det én gang; da hun reiste hjem igjen samme dag med sekken full av utstyr til hjemmekontoret. – Det har gått greit med tanke på arbeidsoppgavene, men jeg savner kollegene mine veldig. Det blir ikke det samme å se dem i digitale møter på Teams. Det er noe med de små samtalene ved pulten eller kaffemaskinen, sier hun. I løpet av pandemien har Camilla fulgt gjeldende råd og regler, brukt munnbind og reist så lite som mulig. Heldigvis har det vært perioder hvor det har vært mer åpent. Da har hun vært den første til å dra tilbake til kontoret. – Det var så utrolig deilig da det åpnet opp i høst. Jeg og en perifer bekjent jublet da vi kunne sitte ved siden av hverandre igjen på trikken og snakke uten munnbind. Det er rart å bli så glad av noe så hverdagslig og normalt, sier hun og ler. Hun er blid og lett å snakke med. Vanligvis er trikketuren et hyggelig sted å slå av en prat med venner og kolleger. Da har det vært rart å sitte alene på et sete med munnbind. Etter gjenåpningen i høst begynte hverdagen så smått å se mer normal ut. Det ble stadig trangere om plassen på trikken om morgenene, og den anspente stemningen hver gang noen var uheldig og måtte hoste begynte å slippe taket. Da samfunnet stengte ned igjen like før jul var det en skikkelig nedtur. – Ja, da ble jeg nedfor. Ikke nå igjen, liksom. Det har stort sett gått greit med meg i pandemien. Jeg er på ingen måte blant de som har hatt det verst, men det er klart at det har vært øyeblikk hvor jeg har tenkt at det begynner å bli litt håpløst dette her, sier hun, og forteller at det kommer til å bli tungt om det skulle komme en ny nedstenging nå. – Det er jeg ikke klar for. Byttet ut T-banen med joggesko Lenger vest i byen, i den midlertidige brannstasjonen til Oslo brann- og redningsetat på Marienlyst, jobber brannkonstabel Anna Lund Bjørnsen. Selv om hun har et samfunnskritisk yrke og fikk «lov» til å reise kollektivt til jobb fra leiligheten på Vålerenga, tok hun et sprekt valg da byen stengte ned. Hun fant fram joggeskoene og løp. Seks kilometer hver dag, seks dager i uken. Det blir man sprek av. En halvmaraton senere og noen kilo i minus åpnet det heldigvis litt opp igjen. – For å holde tritt i denne jobben må jeg trene mye styrke. Jeg løper fortsatt til jobb, men bare tre ganger i uka. De andre dagene reiser jeg kollektivt og er på styrketrening, sier hun. Brannkonstabelen innrømmer at det har vært behagelig med mer plass de gangene hun har reist med T-banen til jobb. Når det har vært enkelt å holde avstand har hun ikke vært redd for å bli smittet. På mange måter har det vært lettere å være brannkonstabel under pandemien, forteller Anna. Når folk har vært mer hjemme har de også blitt mer forsiktige, noe som har resultert i merkbart færre utrykninger for brannvesenet. Med mindre trafikk på veiene har det også vært lettere å komme seg fram. Arbeidsmiljøet derimot, har ikke hatt godt av en pandemi. Anna og kollegene er som en familie som lever tett på hverandre på stasjonen. Brannslokking er lagarbeid, og de må kjenne hverandre på godt og vondt. I pandemien har bilene vært kohorter. Det som egentlig er en sosial arbeidsplass, der konstablene gjerne hopper mellom stasjonene i byen, ble plutselig full av begrensinger. Innebandyen «Det var så utrolig deilig da det åpnet opp i høst. Jeg og en perifer bekjent jublet da vi kunne sitte ved siden av hverandre igjen på trikken og snakke uten munnbind.» Camilla Kløv
RkJQdWJsaXNoZXIy NTYyMDE=